Paris

Konseptet med «å ha en elsker» har jeg aldri helt forstått. Jeg er en håpløs romantiker og elsker heller en person inderlig og altoppslukende høyt fremfor å hige etter oppmerksomhet fra flere.. Men det finnes kanskje en der ute jeg har innledet et slags forhold til, som både inspirerer meg og får meg til å føle meg spesiell og fantastisk, vi er ikke ekslusive og har kun et fast møte, en gang i året.. Paris. Forrige uke var jeg der med favoritten min, han ene som overgår Paris. Det var helt perfekt.. Se opp for Parisuke her på bloggen! Passer helt ypperlig spørr du meg, nå som den varme blå himmelen har forandret seg til noe som minner mer om settet fra «The day after tomorrow» fremfor en sen kveld i august.. xx

Om det å blogge

Spalten denne gangen forblir bildefri, rett og slett fordi det føles kleint med en selfie i forbindelse med dette innlegget – du kommer til å skjønne hvorfor. For de av de dere som har klikket dere inn her etter forrige innlegg, har dere sikkert lagt merke til at det ikke har skjedd så mye her inne, før nå. Mye av det handler om at det har vært ferie og derfor en veldig av/på-struktur når det gjelder alt som omhandler rutiner, men også fordi jeg ikke klarte å komme i gang før jeg har sagt det jeg nå skal si.

Da jeg var 17 år hadde jeg min første stylingjobb. Det var styling til en musikkvideo for Madeleine Brynestad i forbindelse med tv-serien ”Norges rike” på TV3. Jeg fikk beskjed om å si at jeg var eldre enn det jeg var, da det virket lite pålitelig å gi en så ung jente et sånt type ansvar. Jeg brydde meg ikke, fordi jeg visste at jeg var rå på det jeg gjorde uansett alder. Selve jobben var spennende og lærerik, og selv om selve stylingen hadde en del restriksjoner var det en stor mulighet for en på 17 år med taket på pikerommet fylt til randen med utklipp fra både Vogue, Dazed & Confused og i-D. Året etter var jeg ferdig på videregående og da alle vennene mine dro på folkehøgskole for å spille kassegitar, dra på turer, få seg nye venner for livet og legge på seg startet jeg mitt internship hos Polhem PR i Oslo. Der var det ingen spilling av kassegitar eller snakk om å legge på seg. Det var ingen på min alder og de mest spennende turene jeg dro på omhandlet alt fra å hente kaffe til å finne de perfekte konvoluttene til Kristian Aadnevik invitasjonene til fashion week. Jeg var 18 år, og alt var ”helt greit” fordi jeg visste at jeg var flink og jeg var så stolt og takknemlig for å ha et så spennende internship. Jeg jobbet beinhardt og fikk etter hvert ansvar som omhandlet andre ting enn kaffe, og tilslutt fikk jeg til og med betalt. Så dro jeg til London.

Etter opptaksprøver, intervju og noe som kjentes ut som et år med ventetid fikk jeg endelig bekreftet at jeg hadde kommet inn på bachelor i motejournalistikk ved London college of Fashion, under university of the arts. Høsten 2012 flyttet jeg sammen med to andre norske jenter (som jeg på den tiden knapt hadde møtt) til byen med de røde bussene og de store kontrastene. Dette året skulle vise seg og snu det meste av det jeg trodde jeg visste om nesten alt, opp ned. Jeg kan heller skrive mer om det senere, men la oss bare si at hele erfaringen satt både meg og livet mitt i et nytt perspektiv og at jeg kom tilbake som en ny versjon av meg selv. En versjon jeg både elsker og hater. Det å bo i London i seg selv var utrolig utviklende og lærerikt, jeg møtte en av mine aller beste venner det året (hei, Pernille) og ikke minst ble jeg kjent med to nydelige amerikanere ved navn Kelley og Sean som nå driver det fantastiske magasinet www.majesticdisorder.com. Jeg lo, gråt og danset meg gjennom alle mulige dager med min roomie Marthe og sammen gjorde vi narr av alle pappajentene med designervesker som ”really wanted to work with fashion”.

Da jeg kom til London besto mine største og villeste drømmer av å jobbe i motemagasiner, reise fashion weeks rundt og sitte front-row på seter med navnet mitt på. Jeg drømte om at Grace Coddington og jeg skulle drikke te og om å få samarbeide med Juergen Teller. Grace og Juergen er fremdeles velkommen anytime, men de andre greiene.. Not so much. Misforstå meg rett, jeg forguder fremdeles kunsten det er å kunne skape fantastiske ting, men London lot meg smake på en liten brøkdel av denne over-retusjerte, prinsipp-drepende kaken og jeg innså at smaken ikke var helt for meg. Jeg kommer aldri til å alltid ha perfekt rundbørste-stylet hår, jeg kommer aldri til å eie Valentino rock studs eller være 100% komfortabel foran et kamera. Men nå har jeg uansett en blogg, og jeg håper du vil følge med..

1984

På YME’s fantastiske bookstore/café fant jeg en gang en bok så spesiell at øynene mine føltes umettelige. En smal, lilla bok – ikke tykk og glossy nok til å være en uelsket ’coffee table book’ man kun kjøper for coveret, men en hemmelighet av en bok, full av de fineste bilder. Boken heter ’Rodeo Drive, 1984’ og inneholder en tidlig versjon av nåtidens streetstyle bilder tatt av Anthony Hernandez. Bildene til boken var visstnok Hernandez første og siste prosjekt med fargebilder av mennesker, da hans egentlige nisje var landskap – noe som gjør det hele så unikt. Fargene og menneskene er jo, i mine øyne i perfekt komponert harmoni. De duse analoge overeksponerte pastellene og de uposerende forbipasserende. Stemningen sitter foreviget i bildene. Rytmen, lydene, samtalene, tankene.

Jeg har et litt komplisert forhold til 80-tallet. Elsker duse lepper, smykkene, Ferris Bueller og pastellene, men skulderputer gjør seg ikke helt med en høyde på under 1.60.. Men hver gang jeg ser disse bildene drømmer jeg om å vandre opp og ned Rodeo Drive i hvite tøysko og tennis-sokker på en varm sommerdag med ”Just like heaven” – The Cure på ørene..
Spillende fra en disk-man selvfølgelig.

Welcome to me

Har noen sett den filmen forresten? Veldig komi-eksentrisk med Kristen Wiig – hvis ikke er dette en flerfunksjonell tittel; velkomst og filmtips. HEI! Dette er da min blogg. Her kan du følge meg og det som følger med. Hver søndag kommer det en spalte, som jeg håper du vil innta med en sen morgenkaffe, ellers blir det interiør, klær, blomster, reise, livet, folk, ord og flere ord i sammenheng. Håper du følger med.

xx