Motivation (noun) – a reason or reasons for acting or behaving in a particular way.

For en del år tilbake fikk jeg høre en historie som skulle forandre mitt syn på motivasjon for alltid. Nettopp pga at det er noen år siden er jeg ikke sikker på om jeg husker alle detaljer helt korrekt, men i denne historien er det poenget som er viktig.

En av de mest fantastiske sjelene jeg noen gang har møtt, har jeg også vært så heldig å få jobbe med som regissør og det er han som har fortalt denne historien jeg nå skal dele med dere. Da han gikk på teaterhøgskolen hadde de inne en regissør som spurte de om motivasjon, om hvorfor de ønsket å bli skuespillere, hvorfor de ville stå på en scene. En etter en ga de sine svar som omhandlet alt fra drømmer til ønsket om å treffe noe, en nerve kanskje, i sitt publikum og at om det kun var en eneste en som gikk ut etter forestilling og følte noe reelt, da var jobben gjort. Fine, uselviske og sikkert på mange måter ærlige svar. Men regissøren var ikke fornøyd. Og her kommer poenget: han sa at han kunne love de at den virkelige grunnen, motivasjonen som lå til bunns, den ene tingen som virkelig kunne gi de et spark i ræva når de ville gi opp, var mer sannsynlig å omhandle den personen som ikke ville invitere deg i bursdagen sin da du var 14, enn noe så poetisk som ”å leve for kunsten”.

Etter at jeg ble fortalt denne historien fikk jeg en skikkelig aha-opplevelse og mitt syn på motivasjon fikk nye farger. I grunn en ekkel åpenbaring som plukker oss mennesker fra hverandre og etterlater kun det aller såreste som bor i oss.
Jeg tør å regne med at de fleste mennesker på et punkt i sitt liv har opplevd noe som har fått de til å føle seg liten og ubetydelig, enda verre er det jo hvis dette er forårsaket av noen andre enn en selv. Slike opplevelser har en tendens til å gi liv til en liten faen i oss. Noe som fyrer opp under et bål som brenner ”jeg skal vise deg” fast i noe av det mørkeste som bor i oss: usikkerhet. Motivasjon og usikkerhet er nok mer nærliggende enn vi tror. Motivasjon i seg selv er ofte en av de sterkeste drivkreftene som finnes i oss, men hva er motivasjon alene? Veldig lite. Noe må jo ligge i bunn og skape et behov for motivasjon og kanskje er det der vi bevarer våre dypeste hemmeligheter.

Hva som en selve bensinen til motivasjonen varierer jo fra person til person. Det kan være alt fra noen som står deg nær, noen du skulle ønske sto deg nær, en versjon av deg selv som du ikke klarer å være glad i, en du kanskje kjente før.. Uansett er det ikke til å stikke under en stol at vi mennesker lever for annerkjennelse og det har aldri vært så tydelig eller så viktig som i dagens samfunn (la meg presentere: sosiale medier) Kanskje er det ikke noe man tenker over hver dag, men aller mest når ting ikke går helt som planlagt eller ønsket. Da har usikkerheten en tendens til å melde sin ankomst som en ubuden gjest, men kanskje bare la den stige på? Kjenne litt på den, bruke den aktivt som bensin til din motivasjon og fortsette å kjempe for det du drømmer om? En ting som er sikkert er at målene våres betyr så mye mer for oss når vi vet akkurat hvorfor man ønsker å nå dem, og jeg kommer aldri til å kjøpe noens versjon av ”jeg ønsker å gjøre verden til et bedre sted” uten å lure på hvorfor. Selvfølgelig er det vakkert i seg selv, men mennesket er sjelden så uselvisk at vi ikke har en egen agenda, og i den agendaen.. Det er der de gode historiene ligger. Håper jeg ikke tok fra noen troen på mennesket nå..

I dag er det jo søndag og søndag er for mange en dag for refleksjon, en dag som skiller seg ut nettopp fordi den er der ene og alene for å la deg puste, tenke litt og starte på nytt. Så hva er din agenda? Hvilken historie skjuler seg bak din motivasjon? Hva vil du bevise, for hvem?

xx