Hammertime

Beklager lite trafikk her inne, men eksamen tok over livet mitt for ca to uker siden og ga det ikke tilbake før i går. Dagen i dag har vært helt magisk. I dag har nemlig Helene bursdag.. Og når bestevenninden din har bursdag skal det feires på ekte bursdagsvis! Boblefrokost på Nedre foss gård, gaver, lykkebobler og kake på gulvet, dress-up og dans. Gratulerer med dagen, du er virkelig den aller fineste.

XX

Let’s kiss and talk make-up

Jeg føler at jeg beveger meg ut på ukjent farvann når jeg nå skriver: la oss snakke make-up. Jeg tror alle som kjenner meg også tenker at ”Caroline, don’t go there” men det er også mye av grunnen til at jeg føler at jeg burde. Jeg har aldri vært en sminke-jente, selv om jeg sminker meg nesten hver dag (for et rart utrykk egentlig – ”sminker meg”, høres utrolig fysisk ut..) men jeg har funnet ”min greie” som funker. Moren min har alltid brukt et lite hint av blå eyeliner på våtkanten, sikkert mye pga at hun var ung på 80-tallet og da jeg var liten syntes jeg det var så rart at hun som var voksen brukte en farge i sminken (les: jeg var et av de barna som allerede i ung alder innså at masse lilla øyenskygge er skikkelig harry hvis du ikke gjør det riktig) men blå er tross alt favorittfargen hennes, og hun gjør det på en måte som ikke sier ”hei, BLÅ!” Eplet faller ikke så langt fra stammen fordi sakte, men sikkert har jeg funnet min helt egen måte å sette farge på sminkerutinen, nemlig rosa leppestift. Favorittene er SNOB og Saint-germain fra mac. Mac er virkelig RÅ på leppestifter, jeg har flere favoritter derfra, men disse to i knall og kald barbie-rosa er favoritter. De får meg til å føle meg som meg og gir et friskt, ungt uttrykk til min noe teltete, ofte ufeminine look.

 

Jeg kunne sikkert tipset om rouge herfra til månen, fordi jeg elsker rouge (og Diana Vreeland) og mye av grunnen er sikkert fordi jeg lærte å sminke meg på teater (”too much of a good thing can be wonderful” – Mae West) men det eneste som er deiligere enn friske kinn er glød, og den eneste gløden som er bedre enn den naturlige er den på tube. Min favoritt er denne fra NARS (illuminator, farge: copacabana og super orgasm) Jeg bruker de i buen ytterst ved øyenbrynene, på kinnben, neserygg og på midten av overleppen etter behov.

 

Jakten på den perfekte concealer har vart i mange, mange år men i Paris i 2013 fant jeg endelig en som var så god at uansett hvor krise jeg kan føle meg blir jeg vertfall utvendig smashing med den. Foundation stick fra Bobbi Brown (farge warm sand 2.5) Den er så drøy i bruk og dekker som en drøm. Jeg har frelst så mange med den.

xx

Om motivasjon

Motivation (noun) – a reason or reasons for acting or behaving in a particular way.

For en del år tilbake fikk jeg høre en historie som skulle forandre mitt syn på motivasjon for alltid. Nettopp pga at det er noen år siden er jeg ikke sikker på om jeg husker alle detaljer helt korrekt, men i denne historien er det poenget som er viktig.

En av de mest fantastiske sjelene jeg noen gang har møtt, har jeg også vært så heldig å få jobbe med som regissør og det er han som har fortalt denne historien jeg nå skal dele med dere. Da han gikk på teaterhøgskolen hadde de inne en regissør som spurte de om motivasjon, om hvorfor de ønsket å bli skuespillere, hvorfor de ville stå på en scene. En etter en ga de sine svar som omhandlet alt fra drømmer til ønsket om å treffe noe, en nerve kanskje, i sitt publikum og at om det kun var en eneste en som gikk ut etter forestilling og følte noe reelt, da var jobben gjort. Fine, uselviske og sikkert på mange måter ærlige svar. Men regissøren var ikke fornøyd. Og her kommer poenget: han sa at han kunne love de at den virkelige grunnen, motivasjonen som lå til bunns, den ene tingen som virkelig kunne gi de et spark i ræva når de ville gi opp, var mer sannsynlig å omhandle den personen som ikke ville invitere deg i bursdagen sin da du var 14, enn noe så poetisk som ”å leve for kunsten”.

Etter at jeg ble fortalt denne historien fikk jeg en skikkelig aha-opplevelse og mitt syn på motivasjon fikk nye farger. I grunn en ekkel åpenbaring som plukker oss mennesker fra hverandre og etterlater kun det aller såreste som bor i oss.
Jeg tør å regne med at de fleste mennesker på et punkt i sitt liv har opplevd noe som har fått de til å føle seg liten og ubetydelig, enda verre er det jo hvis dette er forårsaket av noen andre enn en selv. Slike opplevelser har en tendens til å gi liv til en liten faen i oss. Noe som fyrer opp under et bål som brenner ”jeg skal vise deg” fast i noe av det mørkeste som bor i oss: usikkerhet. Motivasjon og usikkerhet er nok mer nærliggende enn vi tror. Motivasjon i seg selv er ofte en av de sterkeste drivkreftene som finnes i oss, men hva er motivasjon alene? Veldig lite. Noe må jo ligge i bunn og skape et behov for motivasjon og kanskje er det der vi bevarer våre dypeste hemmeligheter.

Hva som en selve bensinen til motivasjonen varierer jo fra person til person. Det kan være alt fra noen som står deg nær, noen du skulle ønske sto deg nær, en versjon av deg selv som du ikke klarer å være glad i, en du kanskje kjente før.. Uansett er det ikke til å stikke under en stol at vi mennesker lever for annerkjennelse og det har aldri vært så tydelig eller så viktig som i dagens samfunn (la meg presentere: sosiale medier) Kanskje er det ikke noe man tenker over hver dag, men aller mest når ting ikke går helt som planlagt eller ønsket. Da har usikkerheten en tendens til å melde sin ankomst som en ubuden gjest, men kanskje bare la den stige på? Kjenne litt på den, bruke den aktivt som bensin til din motivasjon og fortsette å kjempe for det du drømmer om? En ting som er sikkert er at målene våres betyr så mye mer for oss når vi vet akkurat hvorfor man ønsker å nå dem, og jeg kommer aldri til å kjøpe noens versjon av ”jeg ønsker å gjøre verden til et bedre sted” uten å lure på hvorfor. Selvfølgelig er det vakkert i seg selv, men mennesket er sjelden så uselvisk at vi ikke har en egen agenda, og i den agendaen.. Det er der de gode historiene ligger. Håper jeg ikke tok fra noen troen på mennesket nå..

I dag er det jo søndag og søndag er for mange en dag for refleksjon, en dag som skiller seg ut nettopp fordi den er der ene og alene for å la deg puste, tenke litt og starte på nytt. Så hva er din agenda? Hvilken historie skjuler seg bak din motivasjon? Hva vil du bevise, for hvem?

xx

La vie en Rose

La maison Rose 2 rue de l’Abreuvoir

Et rosa liv. Både ironisk og vakkert.

Paris til frokost, lunch og middag

Mat kan være tricky på ferie, og spesielt i Paris. Maten er stort sett enten hvit, eller biff. Samtidig er mat en veldig stor del av det å reise for min del, og heldigvis elsker jeg både hvit mat, og biff. Jeg har flere faste favoritter, men oppdaget også nye perler på denne turen. Jeg har en lang liste etter utallige Paris-besøk, men her er noen gamle og nye favoritter fra denne gang. Obs! Listen er noe preget av at vi bodde i Saint-Germain, men kan heller komme med flere tips fra andre deler av byen senere.

Café de Flore er nesten like mye Paris for meg som Eiffeltårnet er for mange. Denne travle lille hjørnecaféen som ligger langs (172) Boulevard Saint-Germain er perfekt for både frokost, brunch og lunch – for ikke å snakke om en kald chablis. En av mine favorittaktiviteter i Paris er people-watching og Café de Flore er hovedkontoret mitt nå det gjelder akkurat dette.

 

Apropos biff! Før jeg dro leste jeg en anbefaling på cafe.se av et sted som heter Le Relais de l’Entrecote som vi bestemte oss for å teste ut. Konseptet er helt rått. Det finnes en eneste ting på menyen – og det er biff. Servitørene kommer til bordet helt uten menyer, spørr hvordan du vil ha kjøttet, fremfører vinkartet på rams og serverer deretter en liten starter i form av salat med valnøtter og sennepsdressing. Deretter kommer hovedretten. Perfekt tilbredt biff med en slags grønn pesto-saus og french fries – så banalt, men perfekt utført. De har tre locations i Paris, men vi besøkte 20 rue Saint-Benoit..

 

Ingen bilder kan gjøre Ralph’s justice, fordi dette stedet var virkelig en sanseopplevelse i seg selv. Den siste dagen i Paris var den aller varmeste og etter piknik i solens hete i parken rundt Eiffeltårnet trengte vi så sårt en liten lunge å gjemme oss i. Og om vi fant! I bakgården til Ralph Lauren butikken i Boulevard Saint-Germain ligger det en liten oase, med sildrende vann, deilig jazz og ville, frodige, grønne planter overalt. Med kelnere i striper og en burger på menyen til å dø for. 173 Boulevard Saint-Germain

Bon appétit!